Idapida...

Tok noen høstbilder av Nicklas på Kongsvinger festning på fredag!

Må vise frem noen jeg... :)

*

*

<3

Jeg har skrevet ned litt fra sykehusoppholdet når Nicklas kom til verden.. Fra fødselen starta til han var noen mnd gammel.. :)
Det ble veldig langt, så les det den som gidder! ;)


Det startet med at jeg fikk smerter i høyre side på magen sammen med kynnere den 10. desember.. Var på sjekk på føden, men de fant ingenting galt, og konkluderte med at det var luft smerter!!  Noe jeg visste at det IKKE var, men jeg hadde ikke noe mer jeg skulle sagt når legene og jordmødrene var sikre på at alt var i skjønneste orden...

De samme smertene kom ca en uke før jul, men gikk da også over av seg selv...

Men en tidlig morgen i romjula (28.desember) skulle jeg slippe ut katten som sto å mjaua utafor soverommet. Klokka var vel halv 8-8! Jeg gikk samtidig på do å tissa, og gikk å la meg igjen.. Da kom de samme smertene tilbake, og jeg følte jeg plutselig ble veldig våt mellom beina, så jeg reiste meg opp av senga og da rant fostervannet ut som en foss!!! Jeg var da i svangerskapsuke 25..
Jeg ringte på føden og måtte dra ned i all hast med et håndkle mellom biena, og ble undersøkt opp og ned i alle retninger.. Lå med CTG, hadde ultralyd og gyn.undersøkelse.

De mente at det mest sannsynelig bare var utflod eller så hadde det lekket litt fostervann, men at det var over nå...
Utflod???? :O Det var blodig fostervann over hele leiligheta vår!!!
De ville sende meg hjem, men jeg ville ikke hjem.. Noe var jo galt!! Det fosset ut nærmere en liter vann ut av meg for en time siden!! Hallo!?

Så de gav meg en lungemodnigssprøyte og ringte til Ullevål sykehus, som selvfølgelig ville at jeg skulle komme dit...
Ble sendt dit med ambulanse i full fart.. Christopher dro etter med bil.. Han hadde spysjuken samtidig stakkar...

Kom fram til Ullevål på under en time, og der skulle jeg altså bokstavelig talt bli LIGGENDE, med fostervannslekkasje, infeksjon og morkakeløsning i ei diiiiger bleie helt til fødselen starta... :P

Den første dagen sa dem at jeg ikke fikk gå på do engang. at jeg måtte tisse i bekken, og gud vet hva jeg skulle gjøre om jeg måtte det andre.. :p Men gudsjelov fikk jeg mast meg til å få gå på do, pluss en dusj i ny og ned... Legen min var enig om at det var en menneskerett å få gå på do! :)

De lange dagene med blodprøver morgen og kveld, sprøyter i magen kl 09.00, 5 hjertelydregsitreringer, ctg og andre diverse medisiner gikk da på et vis....
Matserverig på rommet 4 ganger om dagen var det også! Luksus! :p (ehh)

Hadde besøk av slekt og venner, mange og lange telefonsamtaler og masse blader, også fikk heldigvis Christopher være en del hos meg siden jeg var så heldig å få et av de få enkeltrommene.. :) Så jeg kunne hatt det værre... Selv om det var kjeeeedelig...

Etter 1 1/2 uke, på søndagen fikk jeg rier, men ikke så veldig sterke.. Jeg ble undersøkt nøye, og det var ikke fare for fødsel enda.. Og de stoppa av seg selv utover dagen! Men blødningen ble værre, og infeksjonen blussa opp på nytt!

Nicklas lå i hodeleie og hvis han skulle finne på å komme ut nå så skulle jeg føde vanlig.

Utover uka ble blødningen mindre og midre, og vi begynte å tro på at babyen skulle være i magen i mange uker til! Hvertfall til uke 33, for da hadde de starta fødselen for at han ikke skulle bli liggende for lenge uten forstervann og komme i klem eller noe..

Ligger å drar meg i sykehussenga med stor mage :)

Men på søndagen uka etter (13.januar) kom riene igjen, og morkaka løsna mer og mer.. Jeg var i uke 27 + 3.. Og jeg var LEI!!!
Det startet kl 10 på morgenen, og jeg måtte ligge på ctg store deler av dagen.
Riene ble sterkere og tettere, men jeg hadde ingen åpning.. Noe som var bra, siden bebisen nå hadde snudd seg og plutselig lå i seteleie.
Kl halv 5 var det 4 minutter mellom hver rie, og det var VONDT!!! Blødningen økte sammen med riene og blodet var mer og mer friskt.
Legene turte ikke la det gå lenger, så plutselig kom ei grønnkledd dame inn på rommet mitt..

Faen!!!!, tenkte jeg... Nå visste jeg hva som skulle skje... Mitt verste mareritt!!! Jeg skulle bli skjært opp! Æsj!!

Hun sa at innen en halvtime ville jeg ligge på operasjonsbordet.... Også målte hun blodtrykk og puls rett etterpå! Hvilepuls på 120 er ikke dårlig! ;) Jeg var REDD! Redd for meg selv, og for den lille babyen min med antatt vekt på 1077gram.
Jeg ble med en gang lagt på drypp, og det kom noen sykepleiere og satte på meg et par stramme strømper og skulle ta blodprøver! Nå skulle det skje!!!

Det var veldig mye fram og tilbake om jeg skulle være våken eller ikke.. Men siden jeg hadde fått blodfortynnende samme dag og har en del blodpropp tilfeller i familien ville de ikke stikke spinalbedøvelse likevel.. Så det skulle bli full narkose!!

De måtte sette enda en veneflon, kateter og vaske magen min med no gule greier mens jeg lå på den harde operasjonsbenken og var helt fortvilet mens noen sto over meg å plukka av meg alle smykker og piercinger!
Det var nok mellom 10 og 15 leger, sykepleiere, jordmødre, barnepleiere osv der inne..
Christopher ble "jagd" ut igjen rett før narkosen skulle settes.. Det er ikke lov for pårørende å være inne på operasjonssalen hvis pasienten er under narkose.. (de gjør sikkert masse rare ting mot de sovende..haha;))

Jeg måtte puste dypt inn i en maske og det sto en mann over meg å vinket til meg! "Goood natt" sa han!

Plutselig våkna jeg igjen ca 30 minutter etter med en vanvittig sår hals, var helt fjern og fikk høre at den kjempefine lille babyen min på 1045 gram hadde det bra! :)

Bandasjen rett etter operasjonen....


Jeg drakk gul saft, spurte 5 ganger hvor smykkene mine var og ringte etter Christopher for å fortelle at jeg var våken.. Det er det eneste jeg husker etter at jeg våkna.. ;)

Christopher kom og sa at vi hadde fått en liten fin gutt med masse svart hår og at han hadde holdt rundt fingeren hans. :)
Etter litt over en time ble jeg trilla ned i senga for å se på han....

Verdens fineste minste gutt lå på magen å sov inni den store skumle kuvøsa.....

Han lå der så alene og uskyldig, og ante ingenting om hva som hadde skjedd eller hva som skulle skje...

Nicklas ble lagt rett inn i kuvøsa når han kom ut av magen.. 1045 gram, 34cm og 26,5cm i hodeomkrets.

Han pustet selv, så han slapp å bli lagt på respirator, noe de fleste så tidlig fødte må, og som vi fikk beskjed om at han kom til å bli. Han ble heller lagt på CPAP (en pustehjelp-maskin som blåser sterk vind ned i lungene for å holde lungeblærene åpne).

Nyfødt liten gutt <3

I navelen hadde de lagt inn masse slanger som han fikk medisiner i, han hadde også en (stor) veneflon i hånda og en ernæringssonde i munnen.. I den fikk han bankmelk fram til jeg fikk igang melkeprodusjonen, noe som jeg gjorde allerede dagen etter. Maten gikk sakte ned i magen konturnerlig..
Men han ville ikke opp i vekt, han gikk bare ned og ned og før det snudde og gikk oppover var han helt nede i 834 gram..noe som var veldig veldig lite..
Han var bare skinn og bein og lignet en liten fugleunge der han lå sammenkrøpet i kuvøsa med masse dun på kroppen.

Han måtte i lysbehandling i til sammen 4 1/2 døgn pga skyhøy bilirubin (gulsot)...
Han fikk den første av 3 blodoverføringer 2. levedag.. Skummelt...og ekkelt..

Vi fikk heldigvis ha han ute hos oss og kose med han noen timer om dagen! Det var gooode timer.. :) Da sov han godt og koste seg. Men fikk ikke hatt han ut før 3. dagen hans pga at han var så liten og svak..

Det var vanskelig å knytte seg til han... Både fordi han lå mesteparten inni kuvøsa si, for at noen andre hadde ansvaret for han og for at jeg var redd for at han kanskje ikke skulle klare seg..

Men han klarte seg fint, og den 22. januar ble han overført fra nyfødt intensiv på Ullevål til Neo på Elverum sykehus.. De mente han var for frisk og strek til å få være på Ullevål.. Noe vi så på som veldig positivt! :)

Men etter bare noen få dager på Elverum begynte han å trenge litt ekstra O2 på cpapen, og dette var begynnelsen på en lungesykdom (BPD) og han ble han totalavhengi av pustehjelp og O2..
Legene på Elverum begynte nesten å angre på at de hadde tatt han imot så tidlig.

Vi fikk beskjed om at hvis han kom opp i 60% O2 på cpapen måtte de legge han over på respirator! Da lå han på 50%, og han gikk bare oppover.. Men så stoppa det heldigvis på 56%.. Puh!
Men cpap og O2 måtte han ha leeenge og de tok blogassprøver hver dag, alle var for høye.. Når han hadde pause fra cpapen hadde han O2 på brillekateter oppi 80%. Vanlig romluft er 21% oksygen.

Han fikk også store problemer med magen.. Den var STINN av luft som ikke kom ut og det kom aldri noe avføring... Magen var enorm på den lille kroppen!! Gutten var nesten like brei som lang..
Leger undersøkte den flere ganger daglig og han måtte ta mange røntkenbilder for å holde den under kontroll.. Han måtte ligge med åpen sonde i rumpa for å få ut lufta, og cpap'en måtte av et par timer om dagen, så det ikke skulle fylles opp mere luft.
Nicklas hadde tydelig vondt, og oksygenbehovet ble større ettersom magen presset opp mot lungene.
Men dette rettet seg heldigvis av seg selv etter et par mnd..

Når Nicklas lå på Elverum ble vi  kjent med foreldrene til nabokuvøse-gutten, som var født 3 uker senere i svangerskapet enn Nicklas.. Han het Kornelius og var en veldig søt liten gutt som utviklet seg raskt og bra. Men plutselig be han syk og døde... :(
Det kunne faktisk vært Nicklas.... Det var tøft og skremmende å tenke på, virkelig en tankevekker!!

Alle de andre premature babyene kom ut av intensiven like fort som de kom inn virket det som... Mens vi bare var der og var der og var der....... Gutten vår var størst på avdelingen etterhvert, men den sykeste..
Han gikk veldig sakte opp i vekt også, fordi han fikk diural(vanndrivende) for å lette pusten.

Cpap'en ble seponert først den 29. mars.

Han begynte så smått å smake på puppen veldig tidlig, men klarte ikke å suge siden han var så liten og hadde så lite kraft.. Han fikk litt melk i munnen fra sprøyter, og lærte seg fort å svelge unna. Jeg pumpet hele tidem, så han fikk alltid melka mi. I slutten av mars spiste han all mat selv av puppen! :)
Han begynte å sove med oss på rommet på natta også..
Da nærmet det seg hjemreise!! :D

Vi fikk dra hjem med den lille gutten vår på 2890 gram med O2 i nesa den 12. april, selveste termin dagen.. :) Det var en STOR dag!

Første biltur, og den gikk HJEM!! :)


Vi fikk med oss oksygen-generator hjem som gjør om luft til oksygen, og noen små kolber.. Samt en haug med slanger og et pulsoksymeter til å måle oksygen metninga i blodet hans.. Den lå han med hele tiden for at vi skulle vite hvor mye oksygen han fikk...
Etter nesten 2 uker hjemme kunne vi sakte men sikkert skru ned oksygenprosenten, og til slutt slå av hele greia.. Da trengte han kun når han sov.. Men det varte bare en ukes tid..
Og etter det har han ikke trengt noenting!
Da var han en helt vanlig, men liten baby! :)

Vi måtte på kontroller på barnepoliklinikken på Elverum sykshus og på helsestasjonen ofte og alle var storfornøyd med utviklingen hans! Han var en frisk og sterk gutt...

Helt frem til den 28. juni.
Vi hadde vært på Flisa mart'n og hos Ada, og dro hjem igjen ca halv ti på kvelden. Nicklas hadde hele dagen vært veldig grinete og kje, men jeg tenkte bare at det var magesmerter..

Når vi kom hjem gikk jeg på badet og la han på stellebordet for å skifte bleie og sette på pysj og legge han. Han skreik og grein igjen som han hadde gjort hele dagen fra før av, og plutselig fikk han ikke igjen pusten.. Han lå der og så livredd ut og dro etter pusten. Han ble blå i ansiktet og øynene rulla bakover. Så ble han helt borte for meg. Hele gutten var mørk lilla og stiv som en stokk.

Jeg ble livredd og tok han under armen og løp i kjelleren for å finne oksygenflaske. Jeg fikk ikke skrudd opp flaska, og kom på at det hjalp lite med oksygen når han ikke pusta..
Så jeg løp opp igjen og ringte 113!
Jeg fortalte at gutten min var død.......

Hun i telefonen sa de skulle sende ambulanse med en gang, men jeg visste at da ville det være for sent..

Jeg kasta fra meg telefonen og la Nicklas i fanget.. Jeg startet med gjennoppliving. Men det var ikke noe reaksjon. Tok opp igjen telefonen og sa de måtte forte seg! Prøvde å få liv i han igjen uten noe reaksjon, men det begynte å pipe litt i han...

Jeg husker jeg skreik og var helt i fra meg...
Det skulle faen ikke være så lett å ta fra meg gullet mitt som hadde vært så sterk og kjempa hele livet sitt!!

Så jeg gav meg ikke! Jeg gjentok HLR enda engang, for 3. gang, og da begynte lille blåe stive Nicklas å gråte så vidt!!!
Jeg ble overlykkelig over å høre gråten hans som jeg tidligere på kvelden hadde vært drittlei av å høre på....

Jeg løp ned i kjelleren igjen å henta oksygenen og fikk gitt han det så fargen hans ble normal igjen raskt. Men han var helt slapp og sløv... Ikke noe feber, tvert i mot, han var 35,5 grader...

Ambulansen kom like etter og vi dro rett til Elverum sykehus...
Han ble lagt på overvåkning, tok masse blodprøver, røntken, fikk adrenalin og ventolin, tok eeg-undersøkelse av hodet osv.
Ingenting var galt med den lille gutten min. Men vi måtte være på sykehuset i 3 dager...

Sliten liten gutt i sykehussenga...

De var vel redd for hjerneskade, siden han var uten oksygen så lenge.. Heldigvis ble det ingen skader ! :)

Det var en veldig skremmende opplevelse, som jeg håper jeg aldri skal oppleve igjen!!!! Heldigvis husker jeg svært lite av det..


Nå er Nicklas over 1 år og har tatt igjen vekt og lengde til de på samme alder. Han er nok noe tregere(2-3mnd) i utviklingen ellers (motorisk og språklig), men regner med at han tar igjen dette også etterhvert! :)

Han ser ikke ut til å ha noen senskader i hvertfall ! :)